Korrigeringsrefleks beskriver tendensen helsepersonell har til å veilede barn om den rette vei for god helse. Dette kan ofte få motsatt effekt i praksis ved å uforvarende støtte opp under et status quo. I bunn og grunn utviser de fleste mennesker motstand mot overtalelse når de er ambivalente til endring, og vil respondere ved å trekke frem grunner til å opprettholde sin nåværende atferd. Motiverende intervju krever i praksis at klinikere først må undertrykke korrigeringsrefleksen for å kunne utforske barnets egen motivasjon for endring.

Det er barnets egne grunner til å endre seg, og ikke s grunner, som til slutt vil resultere i atferdsendringer. Ved å tilnærme seg barnets interesser, bekymringer og verdier med nysgjerrighet, og med åpenhet utforske barnets egne motiver for endring, kan helsepersonellet begynne å få en bedre forståelse for barnets motivasjon og mulige barrierer mot endring.

Effektive lytteferdigheter er nødvendig for å forstå hva som vil motivere barnet, så vel som fordeler og ulemper ved situasjonen de befinner seg i. En generell tommelfingerregel i motiverende intervju er at tiden i økten skal fordeles likt mellom det å snakke og lytte.

Resultatene for barn forbedres når de aktivt deltar i sin egen behandling. En styrkning av barnet innebærer å utforske deres egne tanker om hvordan de kan gjennomføre endringer for å forbedre helsen, samt å trekke frem barnets personlige kunnskap om hva som har fungert bra tidligere. Et godt samarbeid i et terapeutisk forhold øker motivasjonen, og barn får mest ut av et slikt forhold om helsepersonellet også uttrykker et håp om at endring er mulig.